Ekstremsport på 1930-tallet

Tjerand Aske tok «snarveien» over Fonna – dels på ski og dels på sykkel!

Det var like over nyttår i 1931 at den 25 år gamle Fjelbergbuen, Tjerand Aske, foretok den dumdristige turen over breen. En tur som skulle være med å gjøre ham til en legende i levende live. Men dette var ikke første gangen han utfordret breen og vakte oppmerksomhet.

Året før, 18.februar 1930 kan vi i lokalavisen «Hardingen» under overskriften «Ei djerv ferd» lese:
«Tjerand Aske frå Fjelberg i Sunnhordland har vore i arbeid på Kvitno i vinter. Fyrre sundag gjekk han yver Folgefonni til Mauranger, mott åleine. Komen midt på Fonni fekk han skodda på seg, men heldt like­vel fram og kom ned til Nordrepollen yver midnatt. Etter å fenge seg mat der, tok han på veg samme natta til Austrepollen, for å få tak i telefon. Å gå Nordrepollen og Austrepollen i Mauranger, er enda verre enn å gå yver Rebjørg her i Sørfjorden. I det minsto hermer dei etter han, at dette var det verste på heile turen. Det er ikkje so mange som har fare over Folgefonni dette årsbel, so me meinar det var godt gjort. Endå fins det ein og annan med gamalt Nordmannsblod.»
Tjerand Aske var vant til å gå i fjellet både på tur og på sauesanking. Han kvidde seg ikke for å ligge ute selv på vinters tid.
Det året han blir omtalt i avisen var han dreng hos Jacob Kvitno i Odda. Han hadde lagt igjen en lapp om at han tok seg en tur på på Fonna. Da folk ikke hadde hørt fra ham en stund ut på kvelden var de klar til å forberede en bergingsaksjon. Det var således i siste liten det kom telefon fra Autrepollen om at friluftsmannen var vel i hus. Riktignok på andre siden av Fonnen!

 

Terulf Aske utstilling

 

En bygdeoriginal

Folk som kjente Tjerand Aske beskriver ham som et naturmenneske. Han likte utfordringer og mang en gang spilte han med livet som innsats. Han var tett knyttet til ­jorden, fjellet og sjøen. På mange måter var han en einstøing og ble av mange oppfattet som en original.
Han nærmest hadde et indiansk uttrykk, slik jeg selv husker ham, når vi traff ham på Slutten av 1970-årene på fergen fra Leirvik til Fjelberg. Barnene våre var litt redd ham, der han gikk og pratet for seg selv eller lå og sov på fergebenken. Han må ha vært rundt 70 år den gang, brunbarket i ansiktet og med langt hår. Klærne var uflidde. De sa at han bodde sammen med sauene i nøstet på Aske etter at husene på gården hadde begynt å falle sammen. Det var ikke fritt for at det luktet høy og sau av ham, så historien var kanskje riktig.
Men Tjerand Aske var et sammensatt menneske. Arbeidsbøkene fra jordbruksskolen og tegningen av det fremtidige ­bruket på Aske vitner om flid og store ­planer. På gårdsplanen for Aske har han i 1931, foruten frukttrær og grønsakhave, også tegnet inn en krokketbane!
Han hadde, som folk sa, et godt hode og tilegnet seg etter vært store kunnskaper. Han drømte nok om høyere utdanning. Men det ble aldri med studier ut over jordbruksskolen.
Han kunne være folkelig og opptre som gentleman også. Det har Knut Hass levende beskrevet etter et intervju på Rosendal Fjordhotell i begynnelsen av 1970-årene. Han skulle holde foredrag om de mange turene han gjorde i ungdommen. Det var ikke et knyst å høre fra den store publikums­skaren mens han fortalte.


De stivfrosne sokkene måtte skjæres av føttene

Tjerand Aske var en forteller av rang. Han gjorde den legendariske turen tidlig i januar 1931 så levende og interessant at folk klart kunne se for seg 25 åringen som gled på ski over den vinterkalde breen i måneskinn. Sykkelen hadde han på ryggen og fotoapparatet og kaffekjelen hadde han i sekken.
Lokalavisen «Hardingen» hadde følgende reportasje 8.januar dette året:
«I fjor hadde me melding om ein gut, Tjerand Aske, frå Fjelberg som åleine for yver Folgefonni frå Kvitno til Mauranger midtvinters. No har same guten gjort ein ny folgefonnferd og ho er visseleg utan sidestykke. Han tok opp frå Rosendal mandagsmorgon, yvernatta på fonni, og kom tysdagskvelden rett ned Buarbreen til Buer. Dette er i seg sjølv ei uvanleg hending, men karen dro både ski og sykkel med yver fonni, og det er sikkert eineståande. Turen frå Rosendal til Odda er om lag tri gonger so lang som frå Mauranger og yver. Me veit forresten ikkje om folk fortener ros eller ris for slike dumdristige tiltak».
Fra Rosendal hadde han dratt inn Muradalen og oppover det bratte Ringe­rike måtte han nok bære både sykkelen og skiene. På breen hadde han syklet åtte kilometer. Dette kunne han regi­strere fordi han hadde kilometer­teller på sykkelen. Som den foregangs- og friluftsmann han var ville han gjerne også dokumentere enkeltsituasjonene under ferden. Med snor til selvutløseren på foto­apparatet foreviget han både kaffekokingen og sykkelbøren på breen.
Aske fortalte til Knut Hass at han hadde sokkebytte med seg og et sted midt inne på breen satte han seg ned for å ta på seg nye sokker. Da måtte han ta frem kniven for å skjære av seg de gamle sokkene. De var stivfrosne!
Målet for turen var å komme tilbake på Jordbruks- og Frukdyrkingsskulen på Utne etter endt juleferie. Fra Buer syklet han ned til Odda og derfra videre ut til Børve, hvor han fikk en mann til å ro seg over til Velure. Derfra kunne han sykle det siste stykket ut til skolen, som startet 6.januar.
Det var ikke vei mellom Aga og Velure den gang og det var et ganske langt stykke å ro. Vigleik Fagertveit forteller at Tjerand Aske, etter skyssen, hadde oppgitt at han dessverre ikke hadde penger på stående fot, men at han skulle sende de senere. Dette glemte Tjerand i første omgang og skys­skaren fant det enklest å sende regningen til skolen. Styreren på Jordbruks­skolen den gang het Skarstein og han var ikke nådig når det gjaldt uorden i penge­saker. Tjerand fikk seg en hard oppstrammer. Etter sigende tok ungdommen dette med godt mot. Men hvordan det gikk med skyssgodtgjørelsen vet vi ikke.

Det ble sagt at Tjerand ikke merket seg spesielt ut fra de andre elevene på jordbruksskolen. I utstillingen på Fjelberg prestegard kan du i dag – tillegg til sykkelen og skiene – også se en av skrivebøkene hans. Det er tydelig at han var nøye med å notere alle de ulike fruktsorten som var en del av pensum på skolen den gang.

 

Tjerulf Aske

Fotodokumentasjon: selvutløser opptak av Tjerand Aske på Folgefonnen januar 1931. Det fyres under kaffekjelen» 1585 moh.


Forfall

Det er ikke alle drømmer som går i oppfyllelse. Kontrasten er stor når vi ser tegningen av fremtidsgården på Aske, slik unggutten på jordbruksskolen drømte om, og forfallet han måtte se i øynene på slutten av livet. Når våningshuset datt ned flyttet han ned i nøstet, sammen med sauene sine. Knut Hass, som lærte mannen godt å kjenne, mener at noe av forklaringen var at han ikke hadde noen som «skuva på». Han tok den tiden han trengte – til turer i fjellet og langs strendene. Han rodde ofte lange strekk over fjorden – til Leirvik, Ølen og Sæbøvik. De mente han grublet mye over livets gåter. Og gårdsarbeidet kom ofte i annen rekke.
At friluftsmannen Tjerand valgte å leve sine siste pensjonistår i Oslos underverden kan vi bare undre oss over. Han livnærte seg av å samle flasker og bodde blant uteliggere. Men han smakte ikke alkohol. Og han beskrives som en hedersmann med høy moral og gode tanker til det siste.

Design, oppsett og programmering © Grieg Medialog A.S